NORSK SÆROPPGAVE

TUNGHØRT

Introduksjon

Denne oppgaven ble skrevet som en særoppgave mens jeg gikk på VKI elverk på Breivika videregående skole i Tromsø. Fikk karakteren 5 pluss - det var en del skrivefeil i teksten, men dette ble ikke lagt til i vurderingen pga. hørselen spiller inn for å forstå feilene mente læreren. Takk skal han ha for karaktersettingen og opplæringen han gav.

Interessen for denne oppgaven ble stor fra første stund. Den belyser enkelte situasjoner og hendelser som kan være en vekker for enkelte. For meg er det hverdagen min. Jeg går ut i samfunnet vel vitende om at andre kan misforstå og jeg kan misforstå. Derfor handler jeg ut i fra erfaringene jeg har gjort og fortsatt gjør.

Ble kort tid etterpå lest av mine egne lærere på skolen. Det ble lagt frem for verneombud på skolen og diskutert blant lærere på skolen.

Hvorfor valgte jeg å skrive om det å være tunghørt

Jeg har valgt å skrive om meg selv og mitt forhold til det å være tunghørt, fordi jeg vet at mange har misforstått ordet tunghørt. Jeg ville samtidig fortelle om meg selv og mine erfaringer. Jeg er selv tunghørt, og jeg har vært det siden jeg var 1 1/2 år gammel, d.v.s. i 16 1/2 år. Jeg vil først og fremst at den normalt hørende skal få noe å tenke på.

Da jeg ble syk

Starten Jeg ble født i Trondheim regionsykehus den 24. mai i 1974, en frisk, viljesterk liten gutt. Jeg hadde fått en stolt storesøster og to stolte foreldre. Jeg var sulten hele tiden, nesten i hvert fall. Jeg måtte jo sove slik som spedbarn flest. Jeg ble brakt hjem sammen med min mor til Meråker, hvor jeg kom til å bo og leve i nesten fire år Meråker ligger ca. 1 ½ time nord for Trondheim. Det var her det skjedde.

Da jeg var 1 år og 6 måneder gammel, ble jeg syk. Min mor fant ut at noe var galt. Hun tok meg med til legen i Meråker. Han sa at det var ingen fare, det er bare influensa. Mor og far hadde planlagt å fare til Sverige for å handle, og det gjorde vi. Da vi kom til Sverige, ble jeg bare verre og verre. Far kjørte oss til den svenske legen, han kunne ikke finne noe mer feil med meg enn den norske legen. Vi drog hjem etter handelen. Jeg ble ikke bedre. Da vi var hjemme, ble jeg lagt på sofaen. Da mor skulle til å løfte meg opp, pekte jeg på sofaen. Hun målte temperaturen min. Jeg hadde 40 i feber.

Da så mor at jeg hadde fått noen røde utslett. Hun sa til far at dette ikke var noen vanlig influensa. Vi bør få han til legen fortest mulig. Far bestemte seg for å kjøre til Trondheim regionsykehus. Det måtte gjøres fort. Han brøt fartsgrensen for å komme fortest mulig til sykehuset. Etterpå meldte han seg til politiet for å si ifra om at han kjørte for å berge mitt liv.

På regionsykehuset ble det fastslått at jeg hadde hjernehinnebetennelse. De håpet alt ville gå bra med meg. Det de ikke visste var at hjernehinnebetennelsen hadde angrepet hørselsnervene. Det gjorde at jeg ble tunghørt - sterkt tunghørt. Dette ble oppdaget av mor da hun ropte etter meg en dag.

Jeg satt på gulvet å lekte med bilene mine. Mor sto like bak meg og ropte lavt etter meg, jeg hørte ikke. Da hun trampet i gulvet, hørte jeg henne, eller rettere sagt kjente jeg det. Det ble tidlig oppdaget at jeg var tunghørt. Jeg er nesten døv på det høyre øret, og har mistet evnen til å høre visse lyse lyder på venstre øre. Diskant som det kalles på fagspråk. Jeg har den dag i dag stort sett uendret hørsel siden den gang, for ca. 17 år siden.

Da jeg fikk Høreapparat

Da jeg var tre år gammel, fikk jeg mitt første høreapparat. Jeg og min mor hadde reist til Namsos for å få tilpasset og for å lære hvordan bruke et høreapparat. Jeg som hadde fått nok av leger og sykesøstre, hadde pådratt meg sprøyteskrekk og legeskrekk. Legen som skulle gi meg et høreapparat, var en kvinne som var kledd i hverdagsklær. Likevel ble jeg så redd at jeg slengte høreapparatet i veggen, fordi jeg trodde det var noe lureri. Jeg tok til slutt litt mot til meg å begynte så forsiktig å bruke høreapparatet. Jeg ble etter hvert klar over at jeg hører mye bedre med denne lille boksen, og de to ledningene som gikk til øreproppene i ørene mine. Jeg ble samtidig kjent med andre som brukte høreapparat. Like ved sykehuset var det en barnehage for tunghørte, der møtte jeg andre barn som brukte høreapparat og noen snille barnehagetanter.

Dette stedet kom jeg til å bli mer kjent med senere. Jeg ble invitert til å være der i 3 ukers perioder. Slik at barnehagetantene kunne hjelpe meg og min mor å mestre denne nye situasjonen bedre. Samtidig skulle de hjelpe til med å forbedre meg rent psykisk og mentalt. Jeg ble satt til å være med på forskjellige aktiviteter og trening som skulle hjelpe meg videre i livet.

Det er et faktum at vi som er tunghørte kan lettere bli irriterte og vondt i hodet, spesielt de første leveår med høreapparat. Da jeg var fra 3 til ca. 10 år gammel, kunne jeg bli sint veldig lett. Jeg hadde heller ingen problemer med å slå fra meg om nødvendig. Grunnen er høreapparatet, fordi høreapparatet forsterker lyder som den tunghørte ikke hører så godt. Det fører av og til at det blir for mye forsterking når disse lydene blir for høye. Det er en kjent plage for alle som bruker høreapparat. Jeg vet at jeg av og til hadde store problemer med å beherske meg, for å ikke bli irritert. Det ble rettet ganske mye på i de ukene jeg har hatt på Namsos barnehage for hørselshemmede og Vikhov skole for hørselshemmede.

Da vi flyttet

Da jeg var 3 år, nesten 4 år, flyttet vi til Balsfjord. Nærmere bestemt Hamnvåg i Malangen. Det jeg husker best fra den turen er da flyttebilen streiket og vi måtte overnatte på et lite hotell. Far kjørte sammen med søster i bilen vår, de kjørte i forveien. Det tok oss to hele dager å kjøre til vårt nye hus. Sommerferien nærmet seg sakte men sikkert. Søster gruet og gledet seg til å begynne på ungdomsskolen i 8 klasse. Jeg skulle begynne i Hamnvåg barnehage. Jeg husker ikke om jeg gledet meg eller gruet meg. Jeg gikk i 1 år på Hamnvåg barnehage og 1 år på Storsteinnes barnehage.

Om våren før jeg skulle begynne, fikk jeg lov til å dra til Trondheim på Vikhov skole for hørselshemmede sammen med min mor på et 3 ukers opphold. For å bli kjent der nede, og for å få sjekket hørselen. Mor skulle få råd og veiledning, om det som skulle skje der nede. Jeg skulle få bli med på masse artige ting, sammen med flere andre barn på min alder, med samme funksjonshemning. Som f. eks.: Turer, aktiviteter, o.l.

Jeg begynte på skolen som 7 åring. Jeg fungerte belt fint sammen med de andre barna i klassen min. Helt til de ble oppmerksom på at jeg er tunghørt, da startet mobbingen og ertingen. Jeg holdte på å bli gærn. Jeg lærte ikke å lese det første året. Det andre året lærte jeg å lese, fordi da kom lærerinnen hjem til meg med spesielle pedagogiske bøker. Jeg lærte heller ikke noter på skolen, fordi jeg ble fritatt fra musikk undervisningen, men jeg var med i musikk undervisningen. Jeg ble stort sett mobbet helt til jeg begynte i 6. klasse. Det avtok jo etter hvert, fordi de skjønte at det var et helt vanlig funksjonshemning som alle kan få.

Da jeg begynte på ungdomsskolen på Storsteinnes, var mobbingen helt slutt. Fordi jeg valgte å begynne i en helt ny klasse, etter forespørsel fra rådgiveren på Storsteinnes skole. Da jeg startet, fikk jeg flere gode venner enn jeg hadde hatt på barneskolen. Jeg fikk også noen venner, som var litt skeptisk til meg og min funksjonshemning. Jeg trivdes mye bedre på ungdomsskolen enn på barneskolen, det gjorde også at jeg ble bedre i de enkelte fag.

Hvert år unntatt i femte klasse var jeg borte i 3 uker fra skolen på Hamnvåg og Storsteinnes. Da jeg gikk i 8. var jeg seks uker borte fra skolen først på høsten og så like før påskeferien. Disse turene var jeg på Vikhov skole for tunghørte for å få råd og veiledning, en lærer fra skolen, oftest var det klasseforstander kom nedover på besøk de siste tre dagene oppholdet varte, for å lære om hvordan det er å være tunghørt elev på hørende skole, samt få råd og veiledning om tilrettelegging av undervisningen for eleven, som i dette tilfelle var meg.

Når jeg var der nede ble jeg møtt av kjente fjes og gode minner. De gode minnene besto av alt det jeg hadde vært med på der nede, særlig det vi gjorde på fritiden på internatet som vi bodde på. Og på skolen i fritidsklubben. Vi hadde ofte utflukter til Trondheim, hvor vi blant annet handlet, gikk på kino, svømte i Husebybadet o.l. Skolen brukte også å arrangere utflukter i helgene til skisenter, ungdomsherberg ute ved kysten e.l. Masse hyggelig samvær. Disse utfluktene skjedde som oftest to til tre ganger i året, så hvis man var heldig kom man med på en slik tur.

Skolen har spesielle tilbud for tunghørte som ikke vil fungere belt bra i vanlig skole. Disse tilbudene går ut på å få bo på internatet gå på skole der. Eller bo i nærheten å gå på skole der. Eller for de som kan gå på skolen hjemme, et treukers opphold pr. år eventuelt to opphold. Skolen består bare av spesialutdannede folk, så takket være dem, kan jeg høre så bra som jeg gjør å fungere så godt som jeg gjør i dagens samfunn. Det er synd at denne skolen har fått redusert budsjettet, de som gjør og har gjort en slik fantastisk jobb med hundrevis av hørselshemmede skolebarn.

Det vanskelige valget

Jeg skulle i løpet første halvdel av 9 skoleår bestemme meg for hvilken linje jeg skulle velge på videregående skole. Samtidig som jeg måtte ta hensyn til min funksjonshemning, jeg måtte jo selvfølgelig ta hensyn til mine evner og interesse. Men en ting viste jeg, jeg kunne ikke bli flyver, flymekaniker, eller noe innen forsvaret, politi, radio og TV reparatør. For å gjøre lista kort, alt som krever normal hørsel var utelukket. Jeg ville heller ikke bli lege, fordi jeg ikke har helt sansen for å hjelpe mennesker med deres lidelser når jeg ikke kan høre helt bra selv, jeg kan jo høre feil, og ut i fra det stille feil diagnose.

Jeg ville gå inn i det militære. Men jeg er hindret p.g.a. høreapparatet tåler ikke fuktighet. Jeg har også et ønske om komme inn i politiet, men jeg kan jo ikke gå inn i militæret og dermed er det utelukket.

Flyver eller flymekaniker er også utelukket fordi ifølge internasjonale bestemmelser skal personell som har med fly å gjøre ha normal hørsel og syn. Hindringer ligger i veien hele tiden, så nå håper jeg at jeg valgte riktig ved å velge elektrolinje grunnkurs og deretter videregående kurs elverk. Det var i hvert fall et valg som stod i stil med mine evner og interesser til en viss grad.

Jeg er selvfølgelig klar over at jobben som elverksmontør, ofte foregår ute i styggevær når strømmen er brutt et eller annet sted, men da har jeg muligheten å beskytte meg, og høreapparatet mitt mot fuktighet. Det eneste problemet jeg kan komme på er, hvordan skal jeg hoe hva arbeidskollegene sier nede på bakken, når jeg kanskje står 20 meter oppi en mast og vinden uler rund ørene mine. Der finnes sikkert en løsning på det også, men akkurat nå vet jeg ikke om noen løsning. Det kan også hende at ikke bare jeg har problemer i slikt vær.

Møtet med den videregående skolen

Jeg søkte på grunnkurs elektro ved Breivika videregående i Tromsø, og jeg kom inn. Jeg fikk brev om å møte opp ved Breivika for å møte rådgiver og hovedfaglærer, de ville vite hva slags hjelpemidler som skulle taes i bruk og om det skulle gjøres noe med klasserommene o.s.v. Det ble gjort som jeg sa og alt var bare vel, men da jeg startet på skolen var ikke det tatt særlig hensyn til at jeg var tunghørt. Navnet mitt ble oppropt, jeg fulgte den nye klassen sammen med den blivende klassestyrer. Da vi endelig stoppet opp i et klasserom, måtte jeg be læreren om a spytte ut tyggisen han hadde i kjeften, så gjorde han.

Jeg måtte også be han om å fortelle hva han hadde sagt om igjen, for jeg hadde kanskje hørt 30 - 40 prosent av hva han hadde sagt, mot normalt 85 - 100 prosent. Tredje skoledag fikk jeg vite at jeg hadde havnet i feil klasse, for et rot, tenkte jeg. Da jeg kom i den nye klassen, fikk jeg oppleve at når navnene skulle ropes opp ble jeg glemt. Siste gang det skjedde i den klassen var like etter jul. Da jeg begynte i elverks klassen, ble alt mye bedre med hensyn til mitt hørselstap.

Men dessverre kan jeg aldri høre like mye som en normalt hørende kan høre i et klasserom, fordi det ville koste alt for mye penger leie et slikt anlegg. Det anlegget skolen i fjor leide, kom på ca. 150 000 kr. totalt, det er ikke til å spøke med (inkludert en liten bot, grunnet at ikke godkjent arbeidskraft ble benyttet til oppsettingen av anlegget). På Vikhov skole er forholdene lagt til rette av fagfolk med erfaring, og der er det maks 6 elever pr. klasse og med to lærere, det ville være uøkonomisk å gjøre slikt på en vanlig skole. Selvsagt kunne jeg ha gått på en videregående skole for tunghørte, men det vil jeg ikke. Fordi da måtte jeg dra til Trondheim, Bergen eller Oslo.

Nå er jeg snart ferdig med VKI elverk, og skal forhåpentligvis klare å skaffe meg en praksis plass. Og hvis alt går som det burde, skulle jeg ha klart å få meg et fagbrev om 2 år. Jeg håper endelig alt går bra etter alt strevet med, å finne et yrke som jeg kunne velge. Da jeg gikk i niende, ble klassen spurt, om hvilke yrker vi kunne tenke oss å jobbe i, jeg svarte: "Jeg kunne tenke meg og jobbe i et yrke med spenning i, f.eks. Brannmann eller elektriker." Det ble elverksmontør i stedet, etter en litt mer nøye vurdering.

Hvordan fungerer jeg i hverdagen

Jeg synes selv at jeg fungerer ganske bra, når jeg tar alt i betraktning. Men det er noen "skår i gleden", jeg vil sannsynligvis aldri kunne hoe normalt på begge ører igjen. Aldri vil jeg oppleve stereo lyd som noe fint, alt jeg hører vil være i mono for meg.

Jeg vil alltid bli sett på som en funksjonshemmet person, som alle vil bli litt overrasket over, fordi jeg hører så godt tross alt. De som tror jeg hører så godt, har dessverre litt liten peiling på hva de snakker om. For det første er jeg en fabelaktig god munnavleser, takket være Vikhov skole. For det andre hører jeg ikke hvor lyden kommer i fra, fordi all lyd kommer inn i ett øre.

Når jeg er ute i trafikken må jeg alltid se meg for, for å ikke bli påkjørt. Noe jeg er kanskje god til, det skal faktisk være slik at når enn mangler, eller mangler delvis en sans så utvikler man de andre sansene. Jeg har oppdaget at jeg kan føle vibrasjoner, mye bedre enn mennesker flest. Lyd består av vibrasjoner, jeg kan føle den gjennom kroppen. Det er noe som har hjulpet meg når jeg har vært ute i trafikken. Også synssansen er ganske god, jeg har jo oppdaget det ved flere anledninger.

Jeg har ikke noe store problemer med å fungere i hverdagen. Fester er absolutt et tema som de tunghørte ikke alltid liker å diskutere, fordi på en god fest skal det være god og høy musikk, ca. 100 desibel er ikke uvanlig, men det er svært vanlig på en flyplass. Jeg har bare den hørselen igjen som jeg har, jeg vil ikke da dra på en masse fester for a ødelegge resten av hørselen min. Det er heft greit for meg at ungdom særlig har lyst til å stå inntil høytalerne å høre at "Iron maiden" / "New kids on the block" spiller høy musikk. Bare det at den hørselen de mister kan de ikke fa tilbake, og hørselstap merkes først når en blir gammel.

Jeg har ofte problemer med å høre hva noen sier fordi de har noe i munnen, holder hånden foran munnen, har bart og / eller skjegg, prater for høyt, slenger med leppa o.s.v. Jeg har ikke alltid lyst til spørre om vedkommende kan ta ut det han har i munnen, eller ta vekk hånda fra munnen. e.l. Jeg har et lite kort som er på størrelse med et vanlig plastikkort tilsvarende de som benyttes i minibank o.l. Der star det:

Jeg bruker det nesten aldri. Jeg sier det heller til folk som jeg ikke klarer å lese av på munnen eller høre.

Jeg husker engang da jeg og noen venner var å hilste på noen hunder i nærheten av hvor mine venner bor, Hundeeieren likte ikke at vi var og holdt på med hundene så han sa : "kom dere vekk fra hundene !" Jeg hørte det ikke, så sa han: "Er du tunghørt eller, kom deg vekk fra hundene !" Jeg holdt munn og gikk, jeg lo for meg selv etterpå, du skjønner sikkert hvorfor.

Jeg har også opplevd det at andre tror det at jeg hører godt på det høyre øret og dårlig på det øret jeg bruker høreapparat i, men det er ikke tilfelle. Noen nede på trygdekontoret syntes jeg hørte kjempe bra igjennom telefon, det gjør jeg jo fordi jeg har tastafon ekstra, som er en telefon med forsterker. Igjen er det uvitenhet som viser seg, jeg tror at folk flest ikke vet hva det vil si å være tunghørt. Definisjonen på en tunghørt etter det jeg vet er: At en som er tunghørt, er en som hører forskjellig fra en som hører normalt.

Etter alt det jeg har lært av å være tunghørt og av fagfolkene på Vikhov skole, så vet jeg kanskje mye om problemer som hemmer den tunghørtes vanlige hverdag. Enkelte plages av hyppige

ørebetennelser, eller klarer ikke å bruke høreapparatet, fordi det støyer slik. Andre får eksem i øret når de bruker høreapparat, noe som er svært ubehagelig. Jeg plages av kløe inni øregangen av og til. Det kan se litt "grisete ut når jeg stikker lillefingeren inn i øret for å klø meg, men jeg er nødt til det ellers så går jeg amok. Jeg foretrekker å bruke fingrene i stedet for bomullspinne, fordi bomullspinne gjør at det klør enda verre i øret mitt.

Det har ofte hendt at små barn har sett rart på meg, og av og til spurt meg hva jeg har i øret. Det er artig å følge med de små barna, når de prøver å se litt nærmere på høreapparatet, som jeg nesten alltid har på meg. Jeg plages ikke av dette, det er blitt en del av hverdagen min. Jeg er onkel til fire barn, i alderen 8, 7, 5, og snart 2 år. Jeg liker barn veldig godt hvis de ikke lager for mye støy og ikke skriker for mye. Jeg er varsom med all støy, fordi det gjør av og til vondt i ørene mine. Hvis støyen blir for bøy begynner øyene mine å dirre, det er ikke særlig behagelig.

Tanker om fremtiden

Jeg har ofte tenkt på hvordan det ville være å høre normalt Noen fordeler, men også ulemper, jeg ville ikke da kunne kople ut omverdenen å bare høre på radio eller TV e.l. Fordelene er mange f. eks. ville jeg slippe å bære på batteri nesten uansett hvor jeg skal, og jeg ville høre mye bedre, selvsagt. Jeg slapp å passe på at høreapparatet ikke må bli våt, eller fjernkontrollen som jeg også må ha med meg når jeg har dette nye høreapparatsystemet.

Kanskje en gang i fremtiden kan legene reparere nerver som er ødelagt, da vil de sannsynligvis kunne reparere hjernen på mennesker og dyr også. Det er lite sannsynlig at det vil skje i løpet av min livstid, Det viktigste håp jeg har om fremtiden, er at jeg får det godt med meg selv, og at andre får det godt med seg selv. Samtidig håper jeg at andre mennesker blir klar over at det å hoe dårlig ikke er så morsomt, eller godt som de fleste tror i dag. Og at de blir klar over hvordan de skal unngå å bli tunghørt.

Det sies: En vet ikke hvor viktig noe er før man mister det!

Det ligger noe i det, jeg håper alle som bruker å jobbe på støyende arbeidsplasser blir klar over hva de sier, når de sier f.eks.:

- Hørselsvern, nei takk det blir bare i veien!

- Jeg har jobbet i 20 år uten hørselsvern, jeg har ikke fått noe skade på hørselen til nå!

- Hæ, hva sa du? Hørselvern, nei takk!

- Jeg synes det er så plagsomt å bruke hørselvern, sier derfor nei takk!

- Jeg bruker ikke hørselvern, fordi de kommer i veien for hodetelefonen fra lommediskoen min!

Alle disse kommentarene er besvart slik, på grunn av uvitenhet om hva det innebærer å bruke hørselvern. Det samme med lommediskoen, lommedisko er farlig, fordi lyden kommer rett inn i øret i en styrke av Ca. 90 dB. Hvis en utsetter øret for 80 dB i åtte timer kan man få en varig hørselsskade, eller hvis man utsetter øret for 140 dB smell. Varig hørselsskade vil si, en skade som aldri vil bli bra igjen. Kroppen kan ikke reparere ødelagte nerver. Heller ikke legene kan gjøre noe med ødelagte nerver.

Konklusjon: Det er alt for mange som gir blaffen i hørselen sin! Jeg håper at flere mennesker vil bry seg om hørselen sin i fremtiden. Noen viktige ord til alle som leser dette: Ta godt vare på det du har, du far det ikke igjen! Jeg håper denne teksten har gitt litt informasjon om hva en tunghørt kan få oppleve og hva en tunghørt person er.

Denne Særoppgaven er skrevet av Leif Kastås. Den er laget fordi jeg syntes alt for mange ikke vet hva en tunghørt person er og fordi jeg ville fortelle litt om meg selv som er tunghørt. Takk til alle som leser dette, og tar dette til etterretning. Du må gjerne stille spørsmål angående temaet i denne teksten til meg.

Skrevet av Leif Kastås i 1992.

5. gangs redigert den 27.2.2008.