Jeg vet at enkelte foreldre overbeskytter sine hørselshemmede barn litt for mye. Det må selvsagt passes ekstra godt på hørselshemmede barn i visse situasjoner hvor lyd er en viktig faktor for å få med seg situasjonen i omgivelsene. Det som for meg er viktig å få frem når det gjelder foreldre og deres vern av barnet er at de bør også la barnet få finne sine egne begrensninger selv. Ved å finne grensene for sin utfoldelse, og ikke at foreldre skal si at slik er det, deretter skal barnet ikke få lov til å finne det ut selv. Barn må lære seg hvor grensene går selv.
Det er viktig å skaffe seg en kjennskap til sitt eget hørselstap og handikap i stedet for at andre skal sette grenser for hva som er tillatt eller ikke. Det er også viktig at barnet lærer å si i fra selv om sitt handikap på en grei måte uten at andre skal føle seg brydd av den grunn. Jeg vet at endel oppdager at jeg ikke får med meg alt og de får da en skyldfølelse pga. mitt hørselstap, noe som jeg ikke ønsker at andre skal ha. Jeg kjenner mine egne begrensninger og vet at hørselen min kan stoppe meg i visse situasjoner. Noe som gjør det vanskelig for meg å vite om jeg har forstått eller ikke. I enkelte tilfeller er faktisk slik at jeg kan ha hørt noe som jeg tror jeg har fått med meg, men som i ettertid viser seg å være feil. Dette er det lite jeg kan gjøre noe med annet enn å være påpasselig med å sikre at info når frem på best mulig måte for meg.
Jeg opplever stadig vekk at foreldre ikke er klar over grunnprinsippene i kommunikasjon med hørselshemmede. De glemmer stadig vekk at det er sender (den som meddeler et budskap), som har ansvaret for at budskapet når frem. Mottakeren (i dette tilfellet det hørselshemmede barn) må selv forklare at han/hun har forstått budskapet og eventuelt gjenta det slik at sender kan bekrefte at budskapet er riktig forstått. Foreldre må aldri falle i den fellen å tro at de vet best om barnets hørsel - det er som oftest den som er hørselshemmet som vet best om sitt hørselstap og sine egne evner. Fagfolk uttrykker sin samtykke i sistnevnte påstand ved å påstå dette selv.
Til den hørselshemmede må jeg si at jeg kan godt si at du vet best om ditt hørselstap, men det forutsetter at du kjenner til deg selv på flere måter. F.eks. har du prøvd flere typer høreapparat slik at du er sikker på at du benytter det apparat som gir deg den beste lyden. Kjenner du din egen hørselstest, og har du blitt forklart hvordan hørselskurven antyder at du hører. Husk ingen lydtester på sykehuset er gode nok til å gi et godt nok bilde av hvordan du hører. For å teste det må du ta for deg ulike lydmiljøer og teste lydene med høreapparat. Du må være bevisst ditt eget hørselstap og dine egne begrensninger og muligheter.
Jeg ser stadig vekk eksempler på at foreldre tror de vet best om hva barnet vil og ønsker. Eksempelvis så var det en familie som ikke trodde at barnet deres likte å se TV, fordi det ikke var så interessant for barnet. I realiteten var det mangelfull lydopplevelse som gjorde at barnet ikke så TV, noe som kunne vært avhjulpet med Teleslynge. Det finnes helt sikkert mange flere slike eksempler som jeg kunne nevnt for deg her, men jeg overlater det til fantasien i denne omgang.
Et hørselshemmet barn kan ofte havne i situasjoner hvor han/hun føler seg tilsidesatt pga. mangelfull lydbilde av samtaler barn gjør seg i mellom. Dette er naturlig og kan kun avhjelpes med større forståelse. Dette blir som regel bedre etter hvert som barnet blir større. Det er imidlertid viktig at barnet lærer seg å selv si i fra hvis det ikke oppfatter hva som blir sagt og ikke overlater dette til lærere og foreldre. Barnet må lære seg å klare ting på egen hånd - dessuten så blir barnet mer respektert hvis det kan si i fra selv i stedet for å la en annen person fortelle hvordan han/hun hører. Det finnes eksempler på at barn som i ettertid har fått noen til å fortelle om sitt hørselstap har blitt støtt ut av venner/vennegjenger.
NB! Denne artikkelen er ikke ferdig enda! ;-)